Vanntyper og egenskaper

Overflatevann fra sjøer, elver og vannveier er bløtt som følge av den store tilførselen av regnvann. På grunn av de store, åpne flatene er vannet midlertidig forurenset av organiske stoffer av mange typer og opphav, og i bakteriologisk henseende er det også dårligere enn grunnvann. Når man skal ta i bruk overflatevann til f.eks. drikkevann, kreves det derfor omfattende rensing og desinfisering.

 

Grunnvannet er den delen av nedbøren som ikke har fordampet eller rent vekk langs overflaten, men som derimot siver ned i grunnen. Det defineres som vann som er utvunnet fra minst 6 meter under overflaten. Nedbørens grunnvannsandel kan for øvrig variere sterkt fra område til område, og det avhenger av jordbunnsforhold, leirlag og dreneringsevne.

 

På sin vei gjennom jordlagene opptar vannet en rekke stoffer. Disse er i utgangspunkt de samme over hele Norge, men det er store variasjoner i både totalinnholdet av oppløste stoffer og det innbyrdes mengdeforholdet mellom dem. Variasjonene kan skje selv innenfor svært korte geografiske avstander.

 
Et fellestrekk for norsk grunnvann er at det inneholder kalsium og magnesium. Begge mineraler gjør vannet ”hardt”. Vannets hardhet angis i hardhetsgrad (0dH):

 

  • Bløtt vann, 0 - 4,9 0dH

  • Middels hardt vann, 4,9 - 9,8 0dH

  • Hardt vann, 9,8 - 21 0dH

  • Meget hardt vann, >21

 

Man skulle tro at det harde vannet fikk sitt kalkinnhold når det passerte gjennom kalklagene, men slik er det ikke. Middels hardt og hardt vann opptrer også i istidslagene over kalklagene. Disse inneholder normalt kritt, kalk eller andre kalkholdige grunnfjellsbergarter i fast form og pulverform. Vannet mettes med kalk når det passerer gjennom de øverste jordlagene.

 

I regelen blir kalsium og magnesium bundet til kullsyren som bikarbonat, idet kullsyren (CO2 + vann) løser opp kalsiumkarbonat (kritt).