Ionebytteteknologi

Visse kjemiske forbindelser er i stand til å tiltrekke seg og binde oppløste ioner i vann. Disse stoffene kalles ionebyttere, og flere av dem er kjent fra naturen (f.eks. zeolit, kitosan og aluminiumsilikat), men i dag fremstilles de fleste syntetisk.

 

Ionebyttermaterialet kan være i fast eller flytende form. Det vanligste i dag er at ionebytteren blir belagt på små polystyrenkuler (harpiks) som har en svært stor indre overflate (50–100 m²/g). Disse aktive harpikskulene kalles ofte ionebyttermasse eller kun harpiks.

 

Prinsipielt ville det være nok å la vannet eller den væsken som skal renses, risle nedover ionebyttermassen, men av praktiske grunner heller man ionebyttermassen inn i én eller flere beholdere, hvor vannet deretter ledes gjennom ionebyttermassen.

 

De aktive ionebyttergruppene er typisk:

 

Kationbytter: Ca2+, Mg2+, Fe2+, Na+, K+ og NH4+

Anionbytter: HCO3-, Cl-, SO42- , NO3- og NO2-

 

Kationbyttere har negativ spenning og kjennetegnes av at de inneholder et stort antall syregrupper som binder de positive ionene (kationer). Typisk er det ioner som kalsium og magnesium samt metallioner som kobber, sink, krom mfl.

Anionbyttere har positiv spenning og kjennetegnes av at de inneholder ammoniumioner som opptar de negative ionene (anioner).