Totalavsalting

Dette er bruken av ionebytteteknologi til totalavsalting av vannet, og det finnes to metoder for det. Det som kjennetegner begge metodene, er at både kationbyttere og anionbyttere benyttes.

 

  • Totalavsalting i to kolonner

 
(kationbytter og anionbytter i hver sin beholder)

 

  • Totalavsalting i én kolonne

 

(kationbytter og anionbytter blandet i en beholder, også kalt mix bed)

 

 

Kationbyttere
Det benyttes en sterkt sur kationbytter fremstilt på grunnlag av polystyrenkuler belagt med mobile ioner av hydrogen.

 
Når vann passerer kationbytteren, absorberes alle salter i bytte for hydrogen under danning av tilsvarende syrer, f.eks:

 
2RSO3H + CaCl2 = (RSO3)2 Ca + 2HCl

 

Kationbytteren er upåvirket av temperaturer opp til 120 ºC og pH-verdier mellom 0 og 14. Gjentatt nedfrysing og opptining kan sprenge gitteret i det enkelte ionebytterkornet, og materialet skal alltid holdes fuktig.

En sterkt sur kationbytters totale byttekapasitet ligger på omkring 2 mol/l materiale. I praksis utnyttes bare rundt halvparten av kapasiteten ved dimensjoneringen. Den effektive levetiden ved behandling av normalt vannverksvann er svært lang. Kapasitetstap er utelukkende knyttet til mekanisk slitasje på kornene til ”fines”, som skylles bort i forbindelse med periodiske regenereringer.

 

Anionbyttere 
Det benyttes en sterkt basisk anionbytter (type 1 eller type 2) fremstilt på grunnlag av polystyrenkuler med kvaternære ammoniumgrupper med mobile hydroksylioner. Av hensyn til lagerholdbarhet leveres denne ionebyttermassen kun i Cl-form og skal før bruk overføres til OH-form ved behandling med base ved installasjon.
Når vannet har passert kationbytteren – hvor alle salter er byttet til tilsvarende syrer – og deretter passerer anionbytteren, nøytraliseres syrene av de mobile

hydroksylionene, og anionene bindes i bytteren, f.eks:

 

RN+ (CH3)3 OH+ + H+Cl- = RN+ (CH3)3 Cl+ + H2O

 

Når det gjelder nedfrysing/opptining og materialfuktighet, gjelder samme betingelser som for kationbyttere. De sterkt basiske aninobytternes totale kapasitet ligger på omkring 1,3 mol/l materiale. I praksis er det store variasjoner i utnyttelsen, siden en rekke faktorer hver for seg og i kombinasjon påvirker den utnyttbare kapasiteten, men i regelen regner man med en utnyttelse på rundt halvparten av den totale kapasiteten.